søndag 11. august 2013

Et barndomsminne om storfisken i Tafjordfjella

06.08.2013 - 07.08.2013

Jeg husker i mine yngre dager at det var tradisjon at hver sensommer/høst dro jeg og min far med to kamerater og deres fedre på fisketur i Tafjordfjella. Dette var alltid et høydepunkt og vi gledet oss stort hvert år før en slik tur. Fisk ble det ikke alltid så mye av, kanskje noen småpinner, men ingen virkelig store rugger. Bortsett fra en gang, da en av de andre fedrene kom tilbake til hytta som vi lå i, med det som for meg da var den største ørreten jeg noen gang hadde sett. Den var hvert fall over kiloen, et prakteksemplar av en fjellørret. At den var av det litt tynne slaget tenkte vi ikke så mye på da. For et beist! 

På fisketur med fatter`n.
Jeg har i ettertid grublet over at det hadde vært kjekt å dra tilbake dit, se om det var mulig å få fin fisk der enda. Eller kanskje den ørret ikke var så stor som jeg husker, det var jo litt lettere å imponere meg på den tiden når det kom til størrelse på ørreten. Uansett så bestemte jeg meg for å ta turen. Både jeg og Kathrine hadde fri torsdagen, så onsdagen kjørte vi rett etter jobb og parkerte ved Kaldhussætra.

Parkering ved Kaldhussætra.

Tafjord kraft regulerer en del av vanna i dette området, også det vannet vi skulle fiske i. Oppover langs fjellet gikk vi på en grusveg i ca en time, som nok er laget av Tafjord kraft for å kunne kjøre opp til vanna. Ikke den mest givende vandringen, men om ikke annet forsvant meterne fort. Når vi var ferdig med grusvegen og begynte å gå på selve stien gikk vi i retning mot Djupvasshyttta i ca en time til før vi var fremme. Klokken var da ca 22.00 og tåken kom sigende ned langs fjellsidene.Vi fikk slått opp teltet og laget oss middag. Vi kunne se noen vak på vannet, så fisk var her hvert fall, men den kunne svømme trygt den kvelden. Vi satt heller å nøt noen kalde og snakket om turene vi hadde i Finnmark 2012 og planla at vi skulle tilbake i 2014. Da gikk timene fort.

Oppover der skulle vi.
Ikke noe særlig å gå etter Tafjord kraft sine grusveger.
Skål!
Fremste og Heimste Kaldhussætervatnet.
Dokumentering av dokumenteringen.
Endelig ferdig med grusvegen.
Vi gikk mot Djupvasshytta.
Så har molten blitt moden i fjellet.
Bak det fjellet i bakgrunnen skulle vi.
Kathrine var ikke mye nervøs da hun gikk over denne hengebroen.
Litt værre med meg.
Der er den "gigantiske" elven som broen gikk over.
Fint på høyfjellet.
Vi har nettop passert Fitvatnet.
Fitvatnet.
Så begynte tåken å komme.
Endelig fremme.
Kathrine gjør klar middagen.
Ikke like fin utsikt når tåken er der.
Hytte som tilhører Tafjord kraft, den var låst. Tåpelig spør du meg.

Da vi åpnet teltet neste morgen lå tåka fortsatt ganske tett, ikke akkurat drømmeforhold for å fiske. Men etter frokosten tok vi oss en runde rundt vannet med haspelutstyret. Sluker i alle slags former og farger ble prøvd, jeg hadde til og med gått til innkjøp av bombardadupp og flueoppheng uten at det hjalp. På ettermiddagen pakket vi sammen utstyret og gikk tilbake til bilen, tåke hadde vi hatt stort sett hele dagen, og den var der også når vi bevegde oss tilbake mot Kaldhussætra. 

Utsikten fra teltet når vi drakk morgenkaffen.
Ikke drømmeforhold for fisket.
Innimellom lettet tåken. Så da var ingen unnskyldning for å ikke få fisk.
Ser ut som Kathrine har veldig trua.
Vannet var preget av å være regulert.
Noen siste kast før vi måtte gi oss.
Her fant jeg et gammelt slukskrin, kan tyde på at det blir fisket en del i dette vannet.
Men fint var det.
Noen aller aller aller siste kast.
Viktig å dokumentere dyrelivet.
Enda en kaffi før vi gikk tilbake til Kaldhussetra.
Tafjord kraft er pliktig til å sette ut fisk i alla vanna de regulerer,  kanskje denne båten har blitt brukt til det?
Så pakket vi sammen.
Dårlig sikt.
Typisk at tåken skal ødelegge et "nå ser jeg på utsikten" bilde.
Toyota`n!
Ferdig med turen.

Så ble det ingen fisk her, litt skuffende, men det var kanskje like greit. Da er hvert fall ikke minnet om storfisken avkreftet, men heller ikke bekreftet da. Så da er vel jeg kanskje like langt?
Men for alt jeg vet så svømmer det noen rugger nedi der enda, som er minst like stor som den jeg fortsatt husker så godt, kanskje jeg får den en annen gang?

Så langt har ikke fisket vært noe særlig etter vi kom tilbake fra Femundsmarka. Mitt litt hårete mål om å få ei dusse (ørret over 700 gram ) i Tafjordfjella eller Reinheimen ser ut til å henge i en tynn tråd. Først å fremst tror jeg at jeg bare må fokusere på å i det hele tatt å få fisk, uansett størrelse, ser ikke ut som det er så enkelt det heller.
Men det er fortsatt håp, og jeg skal få tatt noen turer til før sesongen er over. Lykke til til meg og Kathrine.

4 kommentarer:

  1. Herlig å se bilde av deg på fisketur med din far.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, takk for det. Vi drar faktisk på ny fisketur sammen nå til helgen. Han vet vist om et hemmelig vann som skal være veldig bra. Vi får se:)

      Slett