søndag 6. oktober 2013

Ifjordfjellet 2010 - mimrer tilbake til min første langtur på vidda.

I slutten av juli og begynnelsen av august i 2010 var jeg og Øystein på en tre ukers fisketur på Ifjordfjellet. Dette hadde vi planlagt i to år og vi gledet oss stort. Vi hadde aldri vært på en så lang tur før og vi kjente spenningen dirre i kroppen. Et av våre mål, bortsett fra å kose oss og ta det ganske rolig, var å få en ørret eller røye på over kiloen. Det hadde vi aldri gjort før, og vi hadde store forhåpninger at det skulle skje på nettopp denne turen.


Ville vi oppleve drømmeforhold på Ifjordfjellet?

Da vi landet i Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde ordnet en taxi som skulle kjøre oss til sentrum. Vi spurte taxisjåføren om han visste om en campingplass vi kunne innlosjere oss på til neste dag. Han mente at det beste vi kunne gjøre var å slå opp teltet bak rutebilstasjonen. Da var vi nært bussen som skulle gå til Ifjord og diverse butikker som hadde utstyr og proviant som ikke allerede hadde blitt pakket i sekken. Vi var ikke vanskelig å be, og kort tid etter var teltet slått opp. Vi fikk handlet det vi skulle, blant annet 3 bokser gass, vi turte ikke å basere oss på bålfyring hele turen, det er jo tross alt ikke så mye å fyre bål med på vidda. Planen var å gå fra Ifjord mot Dollajavri og videre mot Lakselv, så fikk vi se hvor langt vi kom. Ut på kvelden tok vi oss ei pils på den lokale puben før vi krøp i soveposen og drømte om all storfisken vi skulle få. 


Det kriblet bra i magen når endelig den store dagen hadde kommet
Turens fineste leirplass.

Neste dag hadde det begynt å regne og blåse, vi så skeptisk på hverandre der vi sto ved bilvegen og så oppover fjellsiden vi skulle gå. Men med mye pågangsmot og alt for tunge sekker fikk vi gått noen kilometer før vi slo leir mellom to fristende vann. Fiskestangen ble montert og vi fisket oss grundig rundt begge vanna. Ingen fangst. Ut på kvelden begynte vi å bli sulten og vi bestemte oss for å lage middag. Da jeg skal skru gassboksen på primusen var det noe som ikke stemte, den ville ikke feste seg. Tabbe! Vi hadde kjøpt feil type gass. Hva skulle vi gjøre nå? Vi bestemte oss for å spise sjokolade til middag å ta kvelden. Neste dag skulle vi gå ned til Ifjord på bensinstasjonen å kjøpe gass der. Når morgenen kom lot vi alt utstyret ligge igjen og vi gikk til Ifjord, men her hadde de ikke gass. Kjipt. Det hele endte med at vi måtte gå tilbake til leiren, pakke sammen sakene, spurte ned til vegen i et skikkelig dritt vær så vi akkurat rakk bussen som gikk tilbake til Lakselv. Når vi kom hit fikk vi kjøpt riktig gass, men fant da ut at det ikke gikk buss tilbake til Ifjord før over-imorgen. En hel ekstra dag bak rutebilstasjonen var jo akkurat det vi hadde håpet på da. For en generaltabbe. Vi følte oss som to idioter. Var det mulig? Men noe positivt kom ut av det. Vi la en ny plan, vi bestemte oss for at vi skulle gå av bussen i Kunes og gå anleggsvegen derfra mot Dollajavri, så kunne vi bruke de drøye to ukene vi hadde igjen til å bevege oss mot Ifjord. Dette ville gi oss god tid til å jakte på kilosfisken. Dessuten fikk vi lettet de alt for tunge sekkene for en god del unødvendig mat og utstyr.


Det var dårlig vær da turen skulle starte.
Vi har gått av bussen og er klar for å starte, lite visste vi om at neste dag måtte vi ta bussen tilbake.
En skuffet vandrer som sitter på bussen på veg tilbake til Lakselv.
Teltet er på nytt slått opp bak rutebilstasjonen. Her ble det en gjennomgang av mat og utstyr. 

De ble en tung marsj da vi gikk på anleggsvegen fra Kunes, gå på hard asfalt var ikke noe særlig med så tunge sekker. Etter en så "dårlig" start på denne turen begynte humøret å bli labert. Det var ikke sånn vi hadde sett for oss turen skulle bli, og det ga jo ikke den store villmarksopplevelsen å gå etter denne forbanna asfaltvegen, frustrasjonen vart enda større da vi så tyske turister freste forbi oss i store bobiler. Etter en lang etappe slo vi opp teltet ved et lite vann ikke langt unna vegen. Stengene ble montert, og vi hadde ikke særlig trua på noe bra fangst her. For å være helt ærlig begynte vi å tvile litt på hele opplegget og spørsmål som, om langturer var noe for oss? Sirkulerte i knollen. Hadde vi overvurdert oss selv? Vi trodde jo en slik tur skulle bli kos fra dag en. Jeg satt meg ned på ei lita tue og var deppa over hele situasjonen, for et dritt opplegg. Plutselig ropte Øystein, FISK! Jeg sprang bort til han og kunne se at dette var snakk om større fisk enn hva vi er vant med. Kort tid etter lå en fin 8 hektos ørret i håven. Vi jublet og ga hverandre en god bamseklem. Alt som var negativt i tankene våre var blåst bort på et lite øyeblikk. Nå var turen i gang, skikkelig i gang, det var vi begge enig om, og vi gledet oss til fortsettelsen. I ettertid har vi snakket om hvor viktig akkurat denne fisken var, det var den som snudde den negative trenden, det som fikk oss til å tenke positivt. Jeg kan fortsatt huske den gledesrusen vi opplevde akkurat da denne ørreten ble landet, og det tror jeg vi begge kommer til å huske resten av livet. Akkurat det lille øyeblikket. Kanskje den viktigste ørreten vi noen gang har fått?


Turens viktigste fisk. Den ble et vendepunkt for oss.
Humøret var tilbake.
Turens første fiskemåltid.

Vi bestemte oss for å forlate anleggsvegen og gikk med lyng under beina mot Dollajavri. Herlig. Vi stoppet og slo leir to ganger før Dolla, og fisket var bra. Vi dro opp både ørret og røye, ikke av de største, men fine hallkilos-fisker.


Solen skinte og vi hadde forlatt anleggsvegen. Humøret var tilbake. 
Selv om humøret var bra var sekken fortsatt tung.
Øystein tar en liten knert mens han legger en slagplan for hvordan fisken skal lures.
Så var det min tur å få fisk.
Herlig terreng å bevege seg i.
Turens første røye, den var rød!
En fornøyd kokk.

Dagens mål var Dollajavri. Vi fisket oss ned Dollajohka uten å få den store fangsten. Da bestemte Øystein seg for å prøve den nyinnkjøpte kystwobbleren. Jeg hadde ikke særlig trua, men da sluken ble kastet ut bet det en fin 9 hektos ørret på før wobbleren i det hele tatt hadde truffet vannflaten. Øystein jublet over ny personlig rekord, men ville vi passere kilosgrensen før turen var ferdig?


Stor fisk og en fisker med et stort glis. Tatt med kystwobbler.
Kunne ikke miste sluken, da måtte det vasses.

Da vi kom til Dolla kunne vi se at det lå ei hytte på andre siden, den var opptatt og vi slo derfor opp teltet. Kort fortalt ble de neste dagene veldig bra. Vi fikk en del ørreter som lå akkurat under kiloen, rundt ni hekto. Etter to netter i telt, ble Dollahytta ledig og vi innlosjerte oss der. Vi unnet oss et lite bad den siste kvelden før vi skulle gå videre, noe som ble en heller kald opplevelse.


Leir etablert ved Dollajavri.
En glad fisker.
For en kvalitet på ørreten.
Ca 600 gram som fikk leve videre.
Ni hektos ørret og livet er godt.
Fiske i en av elvene i nærheten.
Feit Dolla-ørret.
En av mange fine kvelder.
Etter et bad fungerer vindtørking bra, helst i full spurt.
Helt grei natur.
Speider etter storfisken.
Dollahytta.

Vi begynte nå å gå nordover. Sola skinte og humøret var fortsatt på topp. Neste leir ble med et større vann som tilhørte et vassdrag vi hadde hørt mye bra om. Etter noen få kast kjente jeg et solid rykk i stangen og mothugget ble gjort. Vi kunne se at dette var turens største så langt. Ville den passere kilosgrensen? Da fisken var trygt i land fant Øystein fram vekten, og den viste 9,9 hekto. Så nær, men likevel så fjern. Vi begge brøt ut i høy latter da vi så hvor nær jeg var målet. Men rett skulle være rett, kilosfisken var enda ikke tatt. Vi fikk en del fisk utover kvelden, men ikke noe som var større enn nestenfisken min. Vi fant vedsekker som lå strødd rundt omkring vannet og det gjorde det lett å fyre kveldsbålet. Villmarkstemningen var satt.  

Naturens egen sofa.
Nok en drømmeleir.
Litt mygg hørte med.
9,9 hekto, nesten kilos!
Bål som ble fyrt opp med ved som lå å ventet på oss i sekker rundt vannet.
En uforglemmelig kveld.
Magisk.
Kveldsmat.

Etter et par dager bestemte vi oss for å gå videre. Det ble ikke lange etappen. Vi slo opp teltet ved et lite vann som tilhørte samme vassdraget. Da vi satt å spiste lunch bestående av en potetmos pose som vi delte kunne vi se flere fine vak ut på den lille pytten vi hadde campet med. Da var det min tur å sette på kystwobbleren. Rett ved land, like før jeg skulle løfte sluken opp fra vannet og gjøre et nytt kast, bet det en solid rugg på. Bremsen hylte og jeg hylte. Etter en liten kamp og Øystein hadde håvet fisken, viste vekten 1,1 kg. Kilosgrensen var brutt og mitt mål for turen var innfridd. Jeg fikk en del fisk her, men ingen som var større enn rekordfisken.

Noen hadde spist et solid måltid her.
1,1 Kg.
En grei dag på jobben.
Når kilosgrensen var brutt var det lov å slappe av.

Turen gikk videre til Silisjavrrit. Etter en dag med fint vær kom det tåke og nedbør. Det endte opp med to hele dager i teltet. Litt kjedelig, men samtidig var det deilig å ligge å kikke opp i telttaket og fundere over livet og turen så langt.

Vi klarte å fyre et lite kaffebål ved Silis den første kvelden.
Så kom det noen dager med dårlig vær.
 Teltdager.
Øystein navigerer mot neste mål.

Etter et par dager i telt var vi rastløse og klare for å komme oss videre. Etter en ikke så lang etappe fant vi en teltplass ved et lite vann i nærheten av Suolojavri. Vi fisket oss rundt og jeg fikk ei fin røye på nettopp 9,9 hekto, så det ble ikke noe kilosrøye på meg. Øystein fisket fortsatt innbitt for å kunne ta kilosfisken. Jeg kunne merke en ørliten frustrasjon over at han ikke hadde innfridd målet sitt enda. Ut på ettermiddag tok vi oss ei ny runde med stangen, jeg stilte meg opp ca 50 meter fra Øystein og kastet ut sluken. Plutselig hørte jeg et skrik som sikkert skremte alt levende i nærheten, inkludert meg selv. Du må komme! Jeg har storfisk på kroken! Jeg rakk ikke engang å sveive opp sluken min før jeg tok tak i håven å spurtet i full galopp mot Øystein. Vi så ei kjemperøye bryte vannflaten, vi så på hverandre og tenkte at dette må være turens største så langt. Da fisken endelig lå trygt på land og vi fikk veid den jublet han enda høyere enn hva jeg trodde en voksen mann kunne gjøre. 1,3 kg! Kilosgrensen var brutt for Øystein også, for en lykke. 


Øystein gjør seg klar for å fange kilosfisken.
1,3 kg og Øystein kunne senke skuldrene.
Vi så en del reinsdyr på denne turen.
Fin røye.
God mat.
Og god drikke.
Et reinsdyr som krysset vannet da vi sto å fiska, bra ikke den bet på kroken
Suolojavri.
Når en bekk skal krysses, er det best å gjøre det ved å løpe med høye kneløft.

Turen begynte å nærme seg slutten. Vi gikk noen kilometer til et nytt vann som ikke ga den helt store fangsten. Her fyrte vi bål hele kvelden og utpå natta pakket vi sammen og gikk videre. På morgenkvisten sto vi med bilvegen noen kilometer fra Ifjord. Vi hadde da gått ned bratte partier, krysset noen små elver og gått gjennom forholdsvis tett skog før vi kunne sette beina på hard asfalt igjen. Alt dette uten noen særlig dramatikk, bortsett fra at Øystein klarte å miste fiskestangen sin. Men takket våre egne gps-spor klarte vi å finne den tilbake uten å måtte gå alt for langt. Vi satte oss på en benk utenfor bensinstasjonen, som ikke hadde gass da vi var her sist, og ventet på bussen. Da vi kom til Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde fylt opp noen handleposer med herlig mat og snop som vi hadde drømt om de siste nettene. Begge spiste seg til bristepunktet og gikk rett i koma i teltet som så klart var slått opp bak rutebilstasjonen. Det ble noen netter her gitt. Dagen etter tok vi flyet sørover og turen var over.


Det siste leirbålet før siste etappe av turen skulle bli gjort.
Nattvandring på Ifjordfjellet.
Den siste suppeposen blir spist.
Det tettet seg til med skog siste del av etappen.
Endelig i sivilisasjonen. I bakgrunnen kan vi se hvor vi kom fra
En trøtt og sulten fisker.
Fråtsing.

Vi er i ettertid enig om at dette var en prima tur, selv om det ble en litt tung start. Uansett så lærte vi mye av denne turen som vi har fått god nytte av i ettertid, hvert fall at det er lurt å ta med riktig type gass. At begge fikk kilosfisk var jo veldig kjekt, men jeg er ganske sikker på at selv om vi ikke hadde fått storfisken hadde vi begge sett tilbake på turen med utelukkende positive minner. Denne turen gjorde meg hektet på å dra på litt lengre fiske/vandreturer i villmarka, og det har blitt en del døgn i telt i ettertid. Så får vi håpe at jeg og Øystein får anledning til å reise på en lignende tur en gang i fremtiden. 

14 kommentarer:

  1. Hei Anders,
    Har nå lagt deg til blogglisten på nettleseren min.

    Med vennlig hilsen
    martin.m
    fjellforum.no

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var kjekt å høre, håper du får glede av bloggen fremover.

      Slett
  2. Så ut til å være en steike fin tur! Finnmark er på lista, og rykker med dette kanskje opp en plass eller to.

    SvarSlett
  3. Lykken snur fort i villmarka Anders:-) Flott rapport fra et sted jeg gjerne skulle ha turet i... Og for et fiske da mann...

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Helge, godt at lykken snudde til slutt:)

      Slett
  4. Nydelig blogginnlegg som helt sikkert leses igjen og igjen i vinter! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Bjarne. Godt å høre at jeg kan bidra til en litt bedre vinter;)

      Slett
  5. Ein invitasjon? Eg er med. Tid og stad?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jau! Det må bli sommeren 2015, men da blir det to telt! Samme plass?

      Slett
  6. For en fantastisk fiskerapport. Den satte jeg stor pris på, spesielt siden jeg skal opp til Ifjordfjellet selv nå i sommer. Kribler i fingrene allerede...

    SvarSlett
  7. Hyggelig lesning ... Vi parkere i nærheten av Suolojavri i juli :)

    SvarSlett
  8. Hyggelig lesning ... Vi parkere i nærheten av Suolojavri i juli :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk og god tur. Håper jeg får meg en ny tur til Finnmark om ikke lenge.

      Slett