fredag 22. august 2014

Pasvikdalen

15 mai 2014.

Første av fem langturer på Nordkalotten 2014 skulle bli i Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken, det var en utrolig flott opplevelse som ga mersmak. Nå skulle vi starte i Vaggetem, gå til Ellenkoia og derfra bevege oss ut av nasjonalparken, nordover langs grensa til Finland og det hele skulle ende i Svanvik der bilen var parkert. Den store bekymringen var om det fortsatt var for mye snø i terrenget til å bevege seg til fots. Vinteren var treg med å slippe taket og vi fryktet det kunne bli noen kjølige opplevelser på denne turen. Så er jo det alltid ett spørsmål som melder seg når man planlegger en tur i Pasviks skoger, ville det bli nærkontakt med bamse brakar?

Frihetsfølelsen i Pasvikdalen.

Så var endelig dagen kommet, etter nesten to års planlegging var vi nok en gang klar for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen, var sekkene pakket og klar for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar med navn Helge. Han ordnet det slik at vi kunne parkere bilen utenfor nasjonalparksenteret i Svanvik, veldig praktisk. Men ikke nok med det, han og madammen tilbydde seg liksågodt å kjøre oss til skogsvegen i Vaggetem der turen skulle starte. Makan til hjelpsomme mennesker, det er virkelig noe vi setter stor pris på, takk til dere begge.
Når vi satt i bilen deres spurte jeg om det var mye folk som ferdet i Pasvikdalen på denne tiden av året. Med et smil om munnen svarte Helge "Det er ingen som er dumme nok til å ferdes i Pasvikdalen så tidlig på våren". Hmmm, det hørtes jo lovende ut, men det var ingen veg tilbake, nå skulle disse dype skogene utforskes.
  
Kathrine er klar.

Da vi hadde gått ut av bilen og takket så mye for hjelpen til Helge og hans bedre halvdel, så vi på hverandre og smilte. Begge var i strålende humør og ekstremt klare for at eventyret endelig skulle begynne. Dette hadde vi gledet oss til lenge. 
Da vi begynte å gå på skogsvegen var det tydelig at det var mer snø nå enn da vi var her i 2012, dette ble ytterligere bekreftet av at to personer på ski kom susende forbi oss, det gikk tydeligvis lettere med ski enn fjellsko så tidlig på sommeren. Etter en lang dag med mye organisering orket vi ikke å gå mange kilometerne før teltet ble slått opp, vi fant en snøfri flekk ved Gåsdammen, perfekt! Kveldsbålet ble tent opp, himmelen var klar, det var kjølig og motivasjonen var på topp. En rev kom springende mot oss på isen, uanede om at det var mennesker i nærheten. Den snudde fort da han la merke til to personer som satt rundt bålet med kaffikoppen i hånden. Pasvikdalen hadde ønsket oss velkommen på beste måte. Vi la oss til i teltet og kjente den gode varmende effekten av soveposene, det var ikke sommertemperatur ute enda. God natt.


Skiforhold?
Mer snø nå enn i 2012.
Ser etter aktuelle leirplasser.
Her hadde vi leir i 2012.
Bålet er klart og teltet er slått opp ved Gåsdammen.
Utoset ved Gåsdammen.
En leirplass slik en leirplass skal være.
Real turmat med potetmos, helt greit.
Reven ser skeptisk på oss.

Neste dag satte vi kursen mot Ellenkoia. Dette ble en slitsom etappe, til tider gikk vi med snø til godt over knehøyde. Heldigvis var stien godt merket, dette gjorde alt lettere for oss og kursen ble holdt stødig mot koia. Vi fikk sett turens første sangsvaner og flere andre fuglearter som ikke vi ikke kunne navnet på, ikke akkurat noen fuglkjennere vi. Skogen hadde virkelig våknet til liv denne dagen og vi måtte stoppe jevnt og trutt for å finne frem kameraet og dokumentere alt livet vi så. Det tok si tid. 
Da vi endelig ankom Ellenkoia bestemte vi oss for å bli her noen dager for vente på snøsmeltingen, tanken på å bakse videre i "dypsnøen" med tunge sekker fristet ikke veldig. Noen sløvedager her var ikke å forakte. Denne sjelfulle koia er virkelig noe som er verdt å få med seg om man farter i disse trakter. Den har tidligere blitt brukt som oppholdssted for reingjetere om vinteren, dessuten var den hvilleplass og mellomstasjon på vinterveien mellom Vaggetem og Enare. Nå står den åpen for alle friluftsfolk som farter i nasjonalparken som trenger husvær, takk for det.


Pakket og klar med kurs mot Ellenkoia.
Bjørkefink.
Sangsvaner.
Gås type Canada, tror vi.
Sidensvans så vi en del av.
Lunsj ved Sortbrysttjernhytta.
Kanskje vi skulle ha tatt med ski?
Gapahuken ved Sortbrysttjern.
Ja ja, det var bare så vidt.
Ellenkoia, endelig.

Dette ble rolige dager, selvsagt. Vi gikk en tur til Ivargammebekken, her var det isfritt i utoset og fiskestangen kunne bli brukt for første gang i år. Dette er kjent som en god fiskeplass med mulighet for harr, abbor og stor gjedde. Men fangst ble det dårlig med, ikke antydning til liv, vi fikk klare oss med tørrmaten. To sangsvaner som var av den fotogene typen fulgte med oss fra isen da vi stod å fisket, virkelig noen vakre skapninger det der.
Noen korte dagsturer for å se etter bjørnespor ble også gjort uten hell, men det var uansett flott å gå i urskogen igjen. Det ga en egen følelse, alt er stille, men samtidig er det alltid en lyd, det var lett å finne roen der. Ellers ble det mye boklesing, kaffidrikking og slumring. Vi hadde jo tross alt ferie, og stress var det siste vi ønsket. Nei, det var bare å nyte stillheten her ved Ellenkoia og se at vinteren slapp mer og mer taket på terrenget, vi kunne lukte sommeren. Det ga oss begge en god følelese. Andre mennesker hadde vi ikke sett siden vi traff de to skikjørerne på grusvegen, vi hadde alt for oss selv. Det var virkelig prikken over den såkalte i-en med å være i Pasvikdalen på denne årstiden.

Fortsatt is på mesteparten av Ellenvann.
17 mai feiring på Ellenkoia.
Skiltet mot Piilolahytta, der var vi i 2012.
En liten tur til Ivargammebekken. Dette er broen over  Ellenelva.
Merket sti hele vegen til Piilola.
Vårstemning.
Fortsatt litt snø noen plasser.
Ei lita isfri vik på Ellenvann, ingen fangst.
Ivargammebekken.
Utoset til Ivargammbekken. Ingen fangst her heller.
Fotogene Sangsvaner.
Ny vedovn på Ellenkoia, den varmet godt.
Morgengretten.
En liten tur rundt Abbortjønna for å se etter bjørnespor.
Det er en egen følelse å bevege seg i urskogen her.
Stillheten i skogen.
Vi hadde fine dager når vi bodde på Ellenkoia. Varmt og godt.
Kveldsstemning.
Kathrine tar seg av indretjenesten. Hytta skulle se bra ut til neste besøkende.
Adjø til Ellenkoia, nå skulle vi videre.

Turen gikk videre mot Kolvatn. Det hadde vært nokså varmt vær de siste par dagene og vi kunne se at det hadde smeltet en del snø, faktisk så var det helt snøfritt på flere områder. Vi stoppet ved Partisanhytta som ble bygd under krigen for å blant annet bli brukt som skjulested av motsandsfolk. Før hytten ble bygd var der en hjembrenthule som ytterst få kjente til, sikkert mye rart som har skjedd der. Kan forøvrig informere om at der ikke ligger noe hjemmebrent i dag.  
Etter noen km videre gjennom skogen fikk vi turens høydepunkt så langt. Vi kunne se at det var tydelige kloremerke på et tre foran oss, kloremerke etter bjørn. Disse så faktisk ganske ferske ut, og vi var begge enige om at her var det ingen tvil, det måtte være bjørn. Etter dette kjente jeg "bjørnefeberen" begynte å herje i kroppen. Typiske symptom er å tro man ser spor etter bjørn, hører bjørn og til og med ser bjørn uten at det er reelt. Titt og ofte snudde jeg meg til Kathrine og spurte, "Hørte du den lyden? Sikkert bjørn" "Ehh, nei" svarte hun. "Dette må jo være ei liggegrop etter bjørnen" "Ehhhh ,nei bare ei grop." "Dette må da være bjørnedrit? "Anders, det er en menneskedrit". 
Etter hvert roet de verste symptomene seg og jeg innså at mest sannsynlig var bjørnen langt unna. 
Etter noen timers vandring i sommervarmen ble det etablert leir ved Kolvatn og kort tid etter begynte det å regne, typisk. Det varte i to dager. To teltdager. Som ikke ble brukt til noe annet fornuftig enn å fyre et kaffibål og boklesing. Lenge leve latskapen.

Planen var nå å gå mot Kolvatn.
Partisanhytta, blant annet brukt av motstandsfolk som skjulested under 2. verdenskrig.
Litt spesielt.
Meget varmt denne dagen, da er det viktig å lufte ut.
Kloremerke etter bjørn. Ser jo nesten litt ferske ut.
Ett stk. Anders rammet av bjørnefeber.
Lunsj ved enden av Øvre Kolvatnet.
Isen ligger tjukt på Kolvatnet.
Leir i nordvest-enden av Kolvatn.
Bekken som kom fra Svartåstjørna rant ut ved leirplassen.
Kathrine ordner middag. Dette var en av få ganger vi sov i telt på denne turen.
Høy vannstand.
Bål i tåke og regn.

Den 21. mai ankom vi Føllvanskoia, ei flott koie med gode sengeplasser, mengder av ved og en litt sliten, men effektiv vedovn. Å komme hit gjorde godt, på denne etappen hadde det blitt tre elvekryssinger og skoa hadde blitt akvarium. Nå fikk vi muligheten til å tørke opp. Ut på kvelden stod jeg utenfor hytten for å trekke litt frisk luft. Plutselig hørte jeg et solid knekk fra skogen og et tydelig plask i bekken som rant ca 30 m fra hytten. Bjørn eller bjørnefeber? Stillheten i koia ble brutalt avbrutt da jeg kom stormende inn for å hente kameraet. Jeg snek meg ned til bekken, men så ingen tegn til liv, da var det vel bjørnefeberen da som nok en gang hadde spilt meg et puss.

Dagens etappe startet med en liten elvekryssing, denne klarte vi tørrskodd.
Det var rikelig med "kvilesteiner", heldigvis. 
Kryssing av Kaurelijohka.
Tørkepause etter å ha krysset Føllelva.
Det er godt med varm lunsj etter kald vading. Føllelva i bakgrunn.
Føllvannskoia.

Det som skulle bli ei natt på Føllvannskoia ble til tre netter, sur nordavind, til tider snø og sluddbyger gjorde sitt til at vi bestemte oss for å ta det piano. Det gjorde egentlig ingenting. Disse ødestuene som blir vedlikeholdt av Fefo er et kjempetilbud for friluftsfolk, topp standard og rikelig med brensel. Det er bare å ta av seg hatten for arbeidet som blir gjort. Så er det selvsagt viktig at koia blir etterlatt i best mulig stand. Rydd, vask, fyll opp vedkassa og gjør klar oppfyringsveden. Dette gjorde vi alltid, selv om det ikke alltid var slik standard når vi kom.
Koia lå like i nærheten av grensen, bare et par hundre meter dit. Vi tok derfor en liten tur over på finsk side. I det kalde været var det ikke mye spennende dyreliv å se, ett eneste reinsdyr, det var alt. Det kunne virke som skogen nærmest hadde gått i vinterdvale igjen, forstålig nok. Da vi skulle tilbake til koia fikk vi nok en gang bekreftet at undertegnede ikke har retningssans, jeg ledet oss lenger vekk fra hytten. Da Kathrine bemerket dette ble jeg blitt irritert og mente at hun tok feil. Dum som jeg var. Det hele endte med at vi måtte finne frem kartet, og så Gps-en før jeg kunne innrømme nederlaget. Kathrine fikk lede veg tilbake til koia.


Det var kaldt ute, men ikke så kaldt. Termometeret var ødelagt. 
Et typisk bilde når en ikke gidder å gå ut i kulden. 
Her fikk vi tørket utstyret som hadde blitt vått.
En helt vanlig dag på Føllvannskoia. Vi koste oss her.
Hyttespøkelset.
Grensen til Finland.
Vi fant jaggu en stor stein i Finland også.
Ingen retningssans.

Etter tre dager satte vi kursen over grensen, vi hadde et håp om å finne isfritt vann, fiskelykken gnagde nemlig i kroppen. Det ble med håpet. Teltet ble slått opp ved et isbelagt Aslakinlentamajarvi. Været var fuktig og tilværelsen i teltet var klam. Kathrine ga den litt stive ødøren i teltet navnet "Torosvette", et resultat av mye frysetørket mat og svetting. Lekkert. 
Ellers kan vårt lille turnè i Finnland oppsummeres med at der er steinur, mye steinur. Skjønner godt at mange velger kano når de skal farte i de traktene, blir litt lettere da.

Teltet slått opp ved Aslakinlentamajarvi.
Steinur (som det er mye av i Vatsari) og Aslakinlentamajarvi i bakgrunn.
En våt dag, men Allak-teltet holdt oss tørr.

I hytteboka på Føllvanskoia hadde vi lest at en del hadde kommet hit via ei hytte som hadde navnet Nilsgamma. Vi siktet oss inn på to alternativ på kartet der vi mente hytta kunne ligge, og pakket sekkene. Grensa ble passert i lett snøvær, og etter bom på første forsøk fant vi Nilsgamma ved Oaivejavri på andre forsøk. Ei lita enkel gamme med vedovn, det passer alltid bra. Denne hytta eies av en privatperson som lar den stå åpen for andre fjellfolk som trenger overnatting under tak eller få varmet seg litt. All ære til han (eller ho) for dette.
Etter en nokså lang dag unnet vi oss dobbel dose med finsk pasta, det smakte godt. Og med litt sjokolade til dessert var vi meget fornøyd. Vi hadde ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så mat hadde vi med nok av. Vi kunne lese i hytteboka at her var det besøk jevnt og trutt, de aller fleste for å prøve fiskelykken. Isen lå fortsatt tykt på vannet her, så det ble ikke fisking på oss.

Surt ute i dag.
Her var det bare å gi sats.
Reingjerdet passeres.
Et lite lunsjbål. Her håpte vi Nilsgamma skulle ligge, det gjorde den ikke.
Vinteren preget fortsatt landskapet her.
Så fant vi Nilsgamma.
Siden vi ikke ville bruke så mye brensel fikk vi aldri noe særlig varme i gamma.

Etter ei kald natt på Nilsgamma var planen å gå via Haglklumpen til Lerkevannskoia. Vi fulgte våre egne spor oppover høyden vi kom fra. Etter ca 30 min kunne vi se noen andre spor, de var ikke fra mennesker. Bjørnespor. Både store og små, vi så også sklimerker i snøen, bjørnen hadde laget sin egen lille akebakke her. Vil tro at dette var bjørnebinne med et par, tre unger på slep. For en herlig opplevelse, det er noe eksotisk med å vite at bjørnen har vært så nære. Vår teori var at bjørnefamilien hadde hatt en lekestund i snøen her i løpet av natten vi sov på Nilsgamma, vi hadde ikke sett disse spora da vi gikk til koia dagen før. Dette ble selvsagt godt dokumentert før vi gikk videre, og vi begge lurte på det samme. Var bjørnefamilien langt unna nå?

Dagens tannpuss.
Et isbelagt Oaivejavri. Der nede lå Nilsgamma.
Her hadde det vært liv i løpet av natten.
Små spor.
Store spor.
Mye spor.

Haglklumpen er Pasvikdalens høyeste punkt på 338 moh. Det var laget til et slags utsiktstårn man kunne klatre opp for å nyte utsikten fra noen meter over bakken. Og for en utsikt, her kunne man se utover de enorme norske, finske og russiske villmarksområdene. Utrolig flott og det var vanskelig å ikke føle seg ærbødig. For noen enorme områder med villmark som finnes her oppe, og her sto vi, midt i det. Vi kunne ikke annet enn å smile fra øre til øre, og vi ble stående lenge uten å si et ord. Den kjølige vinden gjorde oss til slutt så kalde at vi måtte bevege oss. Lerkevannskoia var ikke lange stykke unna, her skulle vi nok få varmen i oss. Da vi kom frem kunne vi konstatere at dette var nok ei ødestue av ypperste kvalitet og vi bestemte oss for å bli her et par dager.
Isen hadde gått på deler av de nærliggende vanna, men ingen fangst her heller. Det kalde været kunne være noe av forklaringen eller unnskyldningen da, for i følge hyttebøkene skulle dette være et godt fiskeområde. Nå hadde vi snart vært på tur i to uker og fortsatt hadde vi ikke møtt en kjeft, hytteboken kunne fortelle at det stort sett ikke hadde vært folk her siden påske.

Utsikt mot de norske ødemarksområdene og man kunne se helt over til Russland.
Haglklumpen. Utsiktstårnet kan skimtes i bakgrunn.
Grensegjerdet mellom Norge og Finnland.
Utsikt mot de finske områdene, passende nok var der reinsdyr på beiting i nærheten.
Kathrine liker det hun ser.
Lerkevannskoia.
Vedkassa fylt opp og oppfyringsved klargjort før vi dro videre.
Lerkevasskoia klar for å ta i mot nye besøkende.

Endelig ble det varmere i været og vi kunne stramme skolissene og sette kursen mot Vestkoia. Det var en god følelse og endelig kunne kjenne sola varme i ansiktet igjen, nå hadde vi endelig trua på at sommeren hadde kommet for å bli. Vestkoia lå forresten ikke der Vestkoia skulle ligge i følge kartet. Etter litt styr fant vi koia ca 1 km lenger sør. Rype så vi mye av denne dagen, ikke særlig lettskremte heller, ofte stod de bare tre meter foran oss før det bestemte seg for å stikke. Vi hadde egentlig tenkt å ta ei teltnatt før vi kom hit, men det var ikke lett å finne noen gode teltplasser mellom Lerkevasskoia og Vestkoia. Terrenget var kupert og til tider preget av mye stein.
Dagen etter våknet vi til blå himmel og enda varmere vær. Frokosten kunne bli spist ute, det var første gang dette året. Vi fant et lite tjern som var isfritt, men her også var det fisketomt. Merkelig. Ut på kvelden var vi så frekke at vi forsynte oss litt av hvetemelet som noen hadde lagt igjen, det ble stekte brød-pannekaker som smakte godt med meierismør og sukker. Greit med litt variasjon fra havregryn og frysetørket mat.

Ikke lett å finne teltplass her.
Froskeegg.
Liten pause ved et navnløst tjern.
Endelig sommer.
Det hadde enda ikke blitt fisk så langt på turen.
Hva skal man si? Det er bare å beklage.
Middagskvil på Vestkoia.

Neste mål var Oksvannskoia, og her hadde vi forhåpninger om at Lille Oksvann skulle være isfritt. Da vi var fremme skjønte vi fort at her var det liv, mye liv. To fjellvåker  hadde reir i nærheten av hytta og de var tydeligvis ikke fornøyd med vårt nærvær. De kom stupende mot oss og hylte en klar beskjed om at vi burde holde avstand. Ikke nok med det, plutselig kom det ei røy spurtende forbi oss, den hadde reir rett ved utedassen. Her gjaldt det å trø varsomt. Etterhvert monterte vi haspelutstyret og gikk i ei lang bue rundt våkreiret og reiret til røya for å ikke skremme de enda mer. Vi stilte oss ved innoset til Lille Oksvann, her var store deler isfritt. Det tok ikke lang tid før tre fine harr lå sprellende i lyngen. Harren var i det bitevillige humøret og vi kunne se den bare en meter fra land, det var bare å plassere sluken foran den og pilke litt. Mer skulle ikke til for å lure den til å bite. En del abbor ble det også, men nesten alle fikk leve videre. Så ble det selvsagt også en kamp med storgjedda. I ti min holdt jeg på med den før sena sleit da jeg skulle lande den. Tipper vekta var på en ca fire kilo. Kanskje like greit, men det var synd at gjedda måtte svømme videre med en 12 grams kobber og rød i kjeften. Og da tenkte jeg på gjedda, ikke på sluken. 
Harren ble tilberedt på bål utenfor hytta, mens de to fjellvåkene fulgte godt med oss fra reiret sitt. De hadde tydeligvis blitt mer vant med oss og forholdt seg rolige. Utover kvelden mens vi satt inne i hytte kunne vi med jevne mellomrom observere de to fjellvåkene svevende over hyttetaket, akkurat som at de ville forsikre seg om at vi holdt oss inne i hytta. Det gjorde vi.

På veg til Oksvannskoia.
Oksvannskoia.
Fjellvåk som ikke liker besøk.
Her sto den i treet og fulgte med oss.
Det var faktisk litt småskummelt når fjellvåken kom stupende mot oss.
Så sitter den.
Harren trygt landet.
Den var ikke lett å skremme.
Så var gjeddekampen i gang.
Gjedda med kobber og rød spesial i kjeften.
Så skulle den landes.
Det gikk ikke bra.
Dagens fangst.
Oksvannskoia var av den litt mer slitene typen.
Rikelig med madrasser hvertfall.
Kathrine gjemmer seg for fjellvåken.

Etter denne innholdsrike dagen gikk vi til Lille Røyrvatnet, her hadde vi forhåpninger om å få røye, mest på grunn av navnet på vannet. En ny fjellvåk svevde forbi oss rett før vi skulle til å slå leir, det tok vist aldri slutt. Nok en gang så vi tydelige kloremerke etter bjørn, Pasvikdalen sluttet aldri å pøse ut med flotte naturopplevelser. Vi gikk forbi ei hytte, den var låst. Dessuten var utedassen veltet, like greit å gå videre da. Teltet ble slått opp på en liten høyde over vannet slik vi fikk en passende utsikt. Det ble kun abbor i Lille Røyrvannet og alle fikk leve videre. Det var kjekt med harr, abbor og gjedde, men nå kjente vi at savnet etter rødfisk begynte å melde seg. Den finnes i noen vassdrag i Pasvikdalen, men vi hadde ikke lyktes med å ta den. Det gjorde for så vidt ikke så mye, vi visste det skulle bli rikelig med ørret og røye fisking resten av sommeren.

Isen er i ferd med å smelte på Oksvann.
Vi nærmer oss dagens mål.
Sørenden av Lille Røyrvann, ei hytte kan skimtes i bakgrunn.
Flere kloremerker.
Det var til tider nokså tett bjørkeskog på denne etappen.
Dassen ute av drift.
Lille Røyrvann.
Leir etablert.
Med passende utsikt.
Kobber og rød, en sikker vinner.
Denne fikk leve videre.
Morgenkaffi.

Neste dag satte vi kursen mot Store Sametti. Dette ble en flott etappe gjennom til tider tett skog. Vi klarte å krysse Okselva tørrskodd, det var opptur. Derfra fulgte vi en skogsveg mot Samettihotellet. Ut på ettermiddagen slo vi opp teltet ved elven mellom Store og Lille Sametti. Her lå det både båter og kanoer, og for første gang på nesten tre uker så vi andre mennesker. Tre personer satt seg i en båt og vinket til oss før de freste utover vannet med hver sin fiskestang i hånden. Nesten litt uvant, vi vinket forsiktig tilbake.
  
Snickers til lunsj er en sikker vinner.
Et navnløst tjern vi passerte før vi kom til Okselva.
Okselva.
Glad for å ha krysset tørrskodd.
Skogsvegen mot Store Sametti.
Kathrine forsyner seg grovt av nøtteposen.
Turen nærmet seg slutten.
Store Sametti.
Siste natt i teltet.

Herfra gikk det en skogsveg hele etappen til Svanvik der bilen sto parkert, ca 2,5 mil. Planen var å bruke to dager på dette, men suget etter en varm dusj og ei kald pils gjorde slik at vi gikk hele vegen på en dag. Denne etappen kan kort oppsummeres med at det var langt å gå, veldig langt, støle bein, verkende føtter og vi så ei ugle. Da vi kom til Svanvik var kroppen rimelig ødelagt. Nå skulle det bli godt noen dager med kvile og god mat før vår neste tur skulle starte. Da skulle endelig ørreten til pers, Gallokvidda sto for tur.

Pause ved Myrbekkoia
Fjellsko ble byttet ut med joggesko på denne etappen.
Slik så det ut i nesten 2,5 mil.
Endelig fremme.

Da vi satt oss i bilen kjørte vi til Thon hotell i Kirkenes, her skulle det bli to dager med luksus før vi i det hele tatt skulle begynne å tenke på neste tur. Alt i alt så var Pasvikdalen et eventyr fra dag en og vi anbefaler absolutt friluftsfolk til å ta turen dit. Så må vi nok en gang få takke Helge og madammen for at det hjalp oss med å finne trygg parkering til bilen vår og ikke minst at de kjørte oss til Vaggetem. Dette gjorde alt så mye lettere for oss. Dessuten hjalp Helge oss med logistikken til neste tur også, men det kommer vi tilbake til. Uansett veldig kjekt å få møte så hyggelige mennesker. Hei til dere. 

3 kommentarer:

  1. Slik skal en turrapport være!!! :D Glimrende lesing og flotte bilder! For en fantastisk flott tur dere hadde i Pasvikdalen. Svært misunnelig på den muligheten dere hadde til å ta en slik tidligtur. En gang vil jeg også gjøre det!

    :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Bjarne. Det er virkelig flott i Pasvikdalen så tidlig på sommeren. Ikke et menneske å se:)

      Slett
  2. Snublet over denne turrapporten litt tilfeldig på leting etter informasjon om Pasvikdalen, og synes den var super. Så til fotografen og skribenten: levende lesning og flotte bilder - kjempestas!:-)

    Takk!

    SvarSlett