torsdag 18. september 2014

Halkavarre. Jakten på rekordfisken.

"Om dere går fra Halkavarre skytefelt innover vidda kommer dere til noen spennende vann. Der finnes det stor fisk, men det skal være jæ.... med mygg der inne"
Ville det bli ny rekord?

Jeg hadde akkurat snakket med pappa på telefonen. Planen var egentlig å ta en tur i Øvre Dividal nasjonalpark. Men Jan Erik kunne melde om at der var det fortsatt vinter, og anbefalte oss å utsette turen minst ei uke. Derfor ringte jeg til pappsen for å få noen råd, og når samtalen var ferdig hadde en ny plan allerede tatt form. Vi pakket sekkene for ti dager, og kjørte fra campingen i Karasjok mot Lakselv. Forrige tur på Gallokvidda fikk vi mye fisk, men de virkelige store ruggene uteble. Nå gikk vi for ny rekord, eller "pannebandrekord" som vi kaller det. Kathrine si røye på 1,5 kg fra turen i Femundsmarka, var fortsatt rekordfisken. Kunne vi nærme oss den? Eller kanskje til og med få enda større fisk? Nok en gang skulle vi jakte storfisken.

Finnes rekordfisken her?

Da vi parkerte ved Halkavarre skytefelt strålte solen, himmelen vår blå og vi kjente sommervarmen gi en lettelsens følelse i hele kroppen. Det så ut som sommeren endelig hadde kommet. Når vi skulle til å gå, kom det kjørende en kar på en ATV. Da han så oss svingte han av vegen, og kjørte mot bilen vår. Han stoppet og vi kunne se at dette var et befal. Med bestemt stemme sa han at her kunne vi ikke parkere, her skulle det sprenges i morgen, en eller annen øvelse de skulle ha. Han var overrasket over at vi i det hele tatt hadde blitt sluppet inn av vakta ved inngangsporten til militærleiren. Dette området er stengt de neste dagene, var beskjeden vi fikk. Etter litt godprating fikk vi ordnet det slik at vi parkerte bilen ca en kilometer tilbake der vi kom fra. Og om vi gikk en litt annen rute enn planlagt, skulle det gå greit. Snilt av befalet det, og så håpte vi på at de stakkars vernepliktige i vakta, ikke kom i trøbbel siden de hadde sluppet oss inn.

Bilen er parkert og Kathrine gjør seg klar.
Innover der skulle vi egentlig gå, men vi måtte forandre på ruta.

Vi gikk et stykke denne dagen, og etter noen timer var vi ute av den militære sonen. Sekkene føltes lette siden vi kun hadde pakket for ti dager, og vi trasket noen km til. Da kvelden kom, slo vi opp teltet ved ei lita elv som rant ned i et av flere vann i dette området. Haspelutstyret fikk ligge, vi skulle lenger innover før fisket skulle begynne. Vi befant oss over tregrensen og hadde en flott utsikt mot det skogdekte områdene der turen skulle gå videre. Myggen var fraværende, og vi kunne sitte ute å nyte solen uten bruk av myggolje. Det ga et håp om at det kanskje ikke ble så ille mye mygg som fattern hadde snakket om. Hadde vi bare visst. En real turmat ble spist til kvelds, og fulle av forventninger sovnet vi til en flott midnattssol. Nordkalotten viste seg fra en av sine beste sider i dag.

Sommeren hadde endelig kommet.
Selv om sekkene var lettere gjorde det godt med en pause.
Speider utover det forjettede land.
Så var vi ute av den militære sonen.
Snart på tide å slå leir.
Første teltplass, vi fisket ikke i dette vannet.
Ikke antydning til mygg, lovende tenkte vi.

Da vi våknet neste dag tok det ikke lange tiden før sekkene var pakket, og vi la i veg mot det første vannet vi skulle prøve. Utålmodigheten i kroppen, og forventningene gjorde at farten ble skrudd opp et par hakk, endelig skulle "fiskesommeren" starte for alvor. Det var fortsatt lite mygg, men da vi kom inn i krattskogen ble det en annen historie. Det svermet rundt oss, mygg i hopetall. Da vi kom fram til målet og fant en duganes leirplass, merket jeg at det hadde blitt noen stikk. Skalljakka hadde fått ligge i sekken grunnet varmen, og myggjakka hadde jeg ikke tatt meg bryet med å bruke. Det resulterte i over 40 myggstikk på ryggen, det var bare å smøre på eurax og huske å beskytte seg mot blodsugerne fremover. Kathrine hadde vært lur nok til å bruke myggjakka da det ble så mest intens, og hun slapp unna med et par stikk. Ut på ettermiddagen tok vi første fiskerunden. Det var lite vaking å se, men innimellom dukket det opp skikkelige "head and tail" vakinger på vannflaten. Dette var storfisk. Det var Kathrine som fikk første fisken, ei gjedde. Det var ikke slik "ufisk" som stod på menyen og den fikk friheten tilbake. Jeg hadde et par solide napp, men fisken ville ikke sitte skikkelig. Da ettermiddag ble til kveld ropte Kathrine, fisk! Det ble nokså en kort, men spennende kamp der ørreten flere ganger hoppet høyt i luften for å slippe unna. Men Kathrine holdt hodet kaldt. Da den lå på land viste vekten 900 gram, og knallrød i kjøttet. Perfekt kveldsmat.

Første elvekryssing på denne turen.
Så var vi i skogen og snart skulle myggen komme.
Teltet er slått opp og forhåpningene stiger.
Noen napp, men ikke fast fisk på meg denne dagen.
Kathrine ble veldig glad i myggjakka si.
Kathrine er på sporet av turens første fisk.
Så satt den.
Men det var ei gjedde, det stod ikke på menyen.
Turens første ørret.
Flott fisk.
Kveldsstemning.
Kveldsmat ala Finnmark.

Det var en spesiell følelse å våkne av summingen til myggen på utsiden av teltet, og da snakker vi slik summing som på sikt kan gjøre deg gal. Det var bare å smøre seg inn med myggolje, og prøve å ignorere disse plagsomme skapningene. Etter frokosten tok jeg en ny runde med fiskestangen, et par timer senere var to ørreter på 5,5 og 6,5 hekto trygt landet. Stolt som en hane gikk jeg tilbake mot teltet for å vise storfangsten min til Kathrine. Da så jeg hun stod utenfor teltet med en fisk dinglende ved siden av seg, en stor fisk. Hun hadde tatt seg en tur til et lite vann i nærheten, der hadde det smelt på kjempeørret på 1,4 kg! Da jeg spurte hvordan hun fikk den på land uten håv svarte ho "Eeeh, vet ikke helt, bare dro den på land jeg" Ja, ja det var bare å konstatere at Kathrine hadde fått den største fisken i dag. Ikke nok med at dette var ny personlig rekord på ørret for henne, den var også større enn min rekordørret på 1,3 kg tatt på Ifjordfjellet i 2012. Nesten litt frekt spør du meg.

Myggen venter ute og Kathrine gleder seg ikke til å forlate teltet.
1,4 kg.
Kathrine kan å posere fisk.
Min, litt mindre fangst.
Litt mygg.
Ikke noe si på kvaliteten.

Nok en dag våknet vi til strålende vær og en intens varme. Teltet ble mer som en badstue, svetten rant og det ble ikke alltid så mye søvn. Men vi var begge enig om at klaging på varmen var strengt forbudt, vi hadde jo tross alt drømt om varmere vær da vi lå i teltet på Gallokvidda med snøbyger ute. Så var det myggen igjen da. Det å legge seg når det var så mye mygg som nå, ble en utfordring. Først måtte all mygg som stod på jakka ristes av, før man i rakettfart hoppet inn i teltet, og fikk lukket teltåpningen slik at ikke myggen skulle slippe inn. Da vi våknet neste dag innså vi det alltid var noen mygger som hadde fått kost seg hele natten inne i teltet, og forsynt seg grovt med blod fra de to som lå å sov. De heldige, eller stakkars myggene, ble knertet og trykt opp etter teltduken. Det så til slutt ut som en massakre hadde skjedd i innerteltet i løpet av natten, det var blodflekker over alt. Ikke så sjarmerende det.

Blodsugerne venter på dagens middag.
Besøk av reinsdyr på morgenkvisten.

Ut på dagen gikk vi tilbake dit Kathrine hadde fått storfisken sin, og kort tid etter dro hun på land en ny ørret på halvkiloen. Fisket fortsatte, og konkurranseinstinktet mitt hadde slått inn for fullt. jeg også ville ha storfisk! Mens Kathrine var i gang med kaffekoking, smalt det på en fin ni hektos-ørret, den ble middag. Bålet ble fyrt opp og foliebakt ørret med fløtegratinerte poteter stod på menyen. Så var det tilbake til fiskingen, og etter en times tid satt nok en ørret på kroken. Dette kjente jeg var større fisk. Etter å ha kjørt den ei stund, håvet Kathrine fisken, og vekten viste 1,2 kg. Jeg kunne puste lettet ut, en ørret av denne størrelsen var absolutt innenfor.

Kathrine er i gang med dagens fiske.
Kathrine sin halvkilos ørret.
900 gram.
Kathrine koker kaffe, mens jeg fisker. Sånn skal det være.
Bålkos.
1,2 kg.
Den fikk leve videre.

Om mulig ble myggen enda mer plagsom ut på kvelden, og Kathrine trakk seg tilbake til teltet. Da skjedde det, selvsagt. En av mine favorittsluker, som har kallenavnet "dusken" ble knytt på sena. Det ga ikke umiddelbar suksess, men da jeg tok det som etter planen skulle være siste kast for kvelden, smalt det på noe stort på kroken. Bremsen hylte, og ørreten gikk bananas. Den ville ikke på land. Jeg vet ikke hvor lenge det tok før fisken ble landet, men det føltes som en evighet. Vekten viste 2050 gram, tokilosgrensa var brutt, herlig. En så fin fisk fortjente å leve videre, så etter noen kjappe bilder fikk den friheten tilbake. Siden alt dette ble gjort litt for fort, ble bildene litt dårlige, og ørreten så ikke så stor ut på bildet som i levende live. Men den var to kilo. Jeg lover. Kathrine lot tvilen komme meg til gode, og 2050 gram står nå som ny "Pannebandrekord". Hurra!

Kathrine tok kvelden, men jeg måtte ha noen kast til.
Prakteksemplar av en ørret.
Et litt dårlig bilde av rekordfiksen.

Etter noen dager her var vi fornøyd, vi ville videre. Et nytt vann ble pekt ut på kartet, og vi pakket sammen. Det strålende været fortsatte, og myggen var fortsatt veldig tilstedeværende. Vi så et par andre fiskere på denne etappen. Det skulle være ei god ørretelv i nærheten, som er populær blant fluefiskere. Topp det, men det som ikke var så topp var at titt og ofte så vi småfly komme seilende over oss. De fraktet fiskere inn på vidda. Dessuten var det flere ATV spor i området, noen gjorde vist store penger på å frakte folk inn hit. Dem om det, vi foretrekker å gå. Slike spor etter ATV, og lyden av fly satte en liten demper på villmarksfølelsen her inne. Lite vi kunne gjøre med det, og vi måtte bare respektere at det finnes andre måter å komme seg inn på vidda på enn å gå.
Etter teltet ble slått opp, ble det en rolig dag. Vi holdt oss stort sett i teltet, godt å få litt pause fra myggen. Fiskelykken skulle vi prøve neste dag.

Vi har brutt leir og går mot neste mål.
Først over med sekken.
Så tilbake å hente Kathrine.
Nytt spennende vann.

Så var det på tide å prøve fiskelykken her. Vi fisket oss langs vannet vi lå ved, og gikk et par km ned til et annet vann. Fangsten ble ikke så mye skryte av, et par halvkilosfisker, og to stk på åtte hekto. Vi var tydeligvis litt for godt vant. På veg tilbake kom de et rev pilende forann oss, vi rakk akkurat å  ta et par bilder. Kjekt.
Neste dag ble også stort sett brukt på fisking, men ikke noe mer storfisk var å få. Vi fyrte heller opp primusen, og spiste frysetørket til middag. Siste kvelden her ble virkelig fin, med blikkstille vann, kun brutt av vakringer av fisken som var oppe å gulpet i seg noen deilige insekter. Det var ikke tvil, storfisk var det her også, men særlig bitevillig var den ikke. Uansett så kunne vi ikke klage, fisket hadde vært upåklagelig så langt.

Fullt fokus.
Reven.
Ørret trygt i håven.
Myggjakka gjorde livet litt lettere.
Ørret på "dusken"
Chorizopølse og potetmos var en glimrende lunsj (Takk for tips Bjarne).
Slik gikk dagene.
800 gram.
En flott kveld.

På dag ni av turen bestemte vi oss for å trekke lenger opp i høyden, over tregrensa. Håpet var at der skulle være litt mindre mygg. Vi fikk rasket sammen sakene, og gikk mot et vann som så spennende ut på kartet. Å gå i skogen i denne varmen, med myggjakken på ble en klam opplevelse, men vi tok ikke pause. Hordene av mygg rundt oss gjorde at farten ble opprettholdt, og vi stoppet ikke før tregrensa var passert. Da vi slo opp teltet, blåste det en liten bris. Herlig, så og si all myggen var borte. Vi kunne sitte ute å nyte solen i bar overkropp. For en kontrast til de tidligere dagene. Etter å ha slikket sol noen timer var det på tide med et bad. Det hadde blitt lite kroppsvask de siste ni dagene, så det var kjærkommet. En kald og forfriskende opplevelse. Jeg prøvde noen kast ut på kvelden, men det ble ikke noe fisk. Ørreten hadde tydeligvis gått i dvale i denne varmen.

Det  var på  tide å komme seg høyere opp i terrenget.
Endelig over tregrensen.
Her var det lite mygg, heldigvis
Så var det på tide med et bad.
Det var kaldt.
Tydeligvis kaldt for henne også.
Nok en flott kveld, turen nærmer seg slutten.

Vi var knappe 1,5 mil fra der bilen var parkert, og etter en havgrynsfrokost satte vi kursen tilbake mot sivlisasjonen. Mygg var det lite av i dag også, og det ble en fin sisteetappe tilbake til bilen. Vi var jo litt nervøs for at Berlingon hadde blitt sprengt i fillebiter mens vi var borte, men den var like hel. Befalet vi traff da turen startet, var tydeligvis til å stole på. Kursen ble satt mot Kautokeino der seng og hotellforokost ventet. Noen dager med hvile var planen nå, så skulle vi sette kursen mot Øvre Dividal nasjonalpark. Det skulle bli mye fisking denne sommeren.

Avslutningsvis kan vi si at den tredje turen på vår turne på Nordkalotten, virkelig innfridde. Makan til godt fiske. Tokilos-ørret er ikke hverdagskost, og jeg er redd for at det kan bli lenge til at like stor ørret blir tatt igjen. Vi så litt folk der inne, men det er vel ikke annet å forvente siden fisket er så godt som det er. Ikke noe plagsomt det, bare trivelig at andre benytter seg av den flotte naturen som er i Finnmark.  Alle sporene etter ATVer, og de småflya som kom durende over oss ble litt plagsomt, men det må vi kanskje bare akseptere. Om du er glad i å fiske, og ikke lar deg plage av litt mygg, anbefaler vi absolutt å ta turen hit. Det finnes drøssevis med spennende vassdrag, og det er virkelig et drømmeområde for alle som er glad i å ta med fiskestangen på tur. Jeg er helt sikker på at det finnes større ørret enn to kg der inne. Mye større. Kanskje det er nettopp du som er så heldig å få has i den. Lykke til.

6 kommentarer:

  1. Flott rapport, flott fangst og grattis med ny rekord! Jeg skjønner at jeg blir nødt til å få til en tur nordover snart:)

    SvarSlett
  2. Gratulerer med rekordfisk :) Flott rapport, godt skrevet og fine bilder!

    SvarSlett
  3. Herlige rapport. Kjenner på et sug i kroppen etter å oppleve nordnorsk natur. Blir ikke mindre fristet av slike bilder og tekst.

    SvarSlett
  4. Takk for fine ord folkens. Det er bare å komme seg nordover og jakte rekordfisken:)

    SvarSlett
  5. Fenomenal turrapport! Kribler langt inni ryggmargen etter å komme seg nordover når jeg ser sånt! Tenkte å høre med deg Anders, om du har noen ord om din opplevelse av Keb-buksen? Hvordan er det f.eks. med slitestyrken og stretch-områdene ift. myggtetthet osv?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, der er bare å komme seg nordover. Anbefales!
      Ang. Keb buksa. Jeg er veldig fornøyd med den, slitesterk og gode luftemuligheter. Strech-matrialet holder seg bra, og Jeg hadde ikke problem med at mygg stakk gjennom den. Har brukt den buksa på alle turene på Nordkalotten i 2012 og 2014. Den har holdt seg bra. På sist tur så jeg at den begynte å rakne i en søm, dessuten var matrialet på baken veldig slitt og hadde fått et par hull. Etter så mye bruk mener jeg at det er akseptabelt. Den er brukt i nesten 300 turdøgn. Buksen er vannavvisende, men ikke vanntett. Jeg har alltid med en lett regnbukse som blir brukt når det regner. Alt i alt anbefaler jeg absolutt denne buksen. Håper det ga deg noen svar, bare å spørre om du lurer på noe mer. Tenkte jeg skulle skrive en liten testrapport på bloggen etter hvert.

      Slett