torsdag 17. september 2015

Endelig Reinheimen og årets første storfisk!

Det er noe spesielt med Reinheimen nasjonalpark, eller heimfjella som jeg ofte kaller det. Krystallklare fjellvann, et dramatiske landskap med høye og stupbratte fjell som står majestetisk slik de har gjort i tusenvis av år. Villrein, kongeørn og ikke minst jerv holder til i parken. Ikke sjelden skjer det at jerven eller fjellfrosken som noen kaller det, blir observert. Her er det lett å finne villmarksfølelesen og det har nærmest blitt obligatorisk at denne nasjonalparken skal besøkes hver sommer. På grunn av den kalde sommeren har det ikke blitt så mange turer hit i år som vi gjerne skulle ønske. Men nå hadde vi ei uke tilgjengelig og værmeldingene så meget bra ut. Hvert fall de første dagene. Som alltid før en tur i disse områdene, tok jeg turen innom Nordal Fjellstyre sin hjemmeside. Her finner du oversikt over hvilke vann som blir kultivert. Dette gir en god indikasjon hvor du kan finne storfisken, og det kommer godt med. Men fra tidligere erfaringer visste jeg at ørreten kunne være vanskelig å lure der oppe, og det var ikke uvanlig med bomtur. Tro meg, det visste jeg alt om.

Det var på tide med årets første storfisk.

Turen startet på Slettevikane noen få kilometer før Trollstigen, så skulle vi følge Langfjelldalen innover. For et par år siden da vi gikk her traff vi på et par eldre karer som fortalte ivrig om hvor det kunne være vært å prøve fiskelykken. Jeg husker godt når de nevnte ett spesielt vann. La oss kalle det Storfiskvannet. Der skulle det svømme noen store ørreter, det var ikke måte på for noen fisker de hadde fått der. Man skal jo alltid ta slike fiskeskrøner med en klype salt, men til og med etter å ha slått av 25% i skrytetillegg var det ingen tvil om at det måtte bli en tur dit.
Det var lørdag og blå himmel da vi gikk med fulle sekker og høye forhåpninger innover Langfjelldalen. Det ble en lang etappe i dag, og etter x antall km langs stien, over ei elv, opp en bakke, over enda ei elv og opp en siste bakke var vi fremme. Som alltid når jeg kommer til et nytt vann ser jeg instinktivt etter vak, men her var det dødt. Ikke at det la en demper, etter et kjapt måltid ble det noen kast. Men siden det hadde vært en lang dag tok det ikke lang tid før vi trakk inn i teltet. Ørreten kunne vente en dag til.

Vi er i gang å turens første myggstikk er et faktum.
Kathrine i godt driv innover Langfjelldalen.
Der oppe ligger Storfiskvannet.
Vi nærmer oss.
Denne kameraten var ikke av den lettskremte typen.
Ingen problem å komme seg tørrskodd over her.
En liten pause før siste bratta.
Det ble lite fisk denne dagen.
På tide å ta kvelden.

Etter den obligatoriske morgenkaffien bestemte vi oss for å ta ei runde. Et par resultatløse kast i Storfiskvannet ble gjort før vi pakket en liten dagstursekk og la av gårde. Det var ikke lange biten å gå før vi var på den nærmeste toppen. Her fikk vi ei virkelig flott utsikt nedover Langfjelldalen, nok en gang slo det meg hvor storslått naturen er her. Lagfjelldalelva rant rolig nedover den grønne dalen med bratte fjell i alle kanter. Ikke ei sky var å se på himmelen. Det var bare å puste godt inn, og la alle inntrykkene sette seg. Vi ble stående her ei stund og betrakte omgivelsene, men til slutt måtte vi gi etter for fiskeiveren. Vi ruslet ned til et lite navnløst vann sør for Storfiskvannet, det var blikkstille og speilblankt i vannet. Ikke et vak å se, meget mulig det var fisketomt her. Etter hvert trakk vi ned til Storfiskvannet igjen og endelig fikk vi sett et tegn på liv i vannet. Et vak langt der ute, det så virkelig ut som en fin fisk. Da visste vi i hvert fall at det var håp. Vi fisket oss systematisk langs vannet, kast etter kast ble gjort. Nye sluker i forskjellige farger og størrelser ble prøvd, og akkurat når jeg kjente at frustrasjonen begynte å spre seg i kroppen kjente jeg et kraftig rykk i stanga. Et solid mothugg ble gjort og jeg ropte på Kathrine. Fisk! Langt der ute kunne vi se en flott ørret kjempe for livet, her gjaldt det å ta det rolig. Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Kunne det være kilos? Når endelig fisken var utslitt kunne jeg ta et godt grep rundt nakken på han (eller ho) og dra fisken opp på land. Vekta viste 990 gram. Siden jeg også kan ta ei ei fiskeskrøne eller to, ble vekten fort rundet opp til akkurat 1 kg. Årets første kilos var et faktum, så lett kan det bli gjort.

Dagens første kast.
Klar for en liten topptur.
Langfjelldalen.
Mot Langvatnet og Vermetinden.
På toppen.
Navnløst vann sør for Storfiskvannet.
Ikke noe fisk å få her.
Kathrine som ser etter vak på Storfiskvannet.
Så var det fisk på kroken.
Nervepirrende minutter. 
Så skulle den landes.
Årets første kilosfisk.
Ikke noe å si på kvaliteten.
Middag.
Kveldsstemning ved Storfiskvannet.

På dag tre av turen bestemte vi oss får å gå videre. Dagens mål var Sletteflybottvatnet. Det var fortsatt flott vær og strekningen ned til Langvatnet gikk lekende lett. Har fant vi ei lita bu som stod åpen. Etter å ha lest gjennom hytteboken kunne de virke som at det var kun småfisk å få her. Etter hvert trakk vi nordover, og etter en liten oppstigning dukket Sletteflybottvatnet opp. Vi så ei hytte der og bestemte oss for å ta turen bortom. Den viste seg å være åpen. Denne var nylig restaurert og i topp stand. Naustet var navnet. Siden vi ikke hadde fiskekort her, var det meget praktisk at det var mulig å kjøpe fiskekortet på hytta. Da kunne vi fiske med god samvittighet. I hytteboka kunne vi lese om jevnlige observasjoner av jervespor og villrein. På ei lita fiskerunde fant jeg noe som kunne se ut som nettop et spor etter jerven, ikke godt å si, kanskje det bare var fra en hund?
Fisken lot seg ikke lure og vi vurderte å låne båten som kunne leies her mot en beskjeden sum, men slo det fra oss. Resten av kvelden ble brukt inni hytta med stearinlys og lesestoff. Det hele endte med en nydelig solnedgang som la et magisk fargeslør på himmelen. Vi liker oss i telt, men det gjorde jaggu godt å sove i ei hytte også. Det er bare å takke Grytten fjellstyre som lar denne bua stå åpen, et flott tilbud.

En typisk start på dagen.
En del steinur ned mot Langvatnet.
Langvatnet.
Langvatnet er oppdemmet, her er det vist bare småfisk.
Her var det ei åpen bu.
Kathrine går mot Sletteflybottvatnet med Vermetinden i bakgrunn.
Så var vi fremme, hytta kan skimtes til høgre.
Turens første fotbad.
Naustet.
Her var det flott.
Er dette jervespor? Eller kanskje bare fra en hund?
Salknappen
Magisk solnedgang denne kvelden.
God stemning på hytta.
Lite fisk å få her.
For en kveld.

Turen gikk videre til Kulevatnet, ikke lange etappen det. Her var det lite som skjedde, mye vind og lite fisk. Vi holdt oss stort sett i teltet. Hørte på podcast, leste bok eller bare kikket opp i telttaket og funderte litt om alt og ingenting. Etter ei natt her satt vi kompasskursen mot Isglupane. Etappen gikk via Kulehøgda før vi trakk ned til nordenden av det øvre Isglupane-vannet. Det blåste fortsatt kraftig og det ble derfor dårlig med fisket. Vi fant heldigvis en flott teltplass i le, så nok en dag kunne vi bare nyte slaraffenlivet i teltet. Det ble noen kast utover kvelden, men ikke et napp. Vi bestemte oss for at neste dag skulle vi heller prøve lykken i det nedre Isglupen-vatnet.

Vi satte kursen mot Kulevatnet.
Teltet slått opp ved Kulevatnet.
Eneste rypa vi så på hele turen.
Utsikt tilbake mot Storfiskvatnet.
Fra Kulevatnet til Isglupane ble det en del kaving i steinura.
Toppen på Kulehøgda.
Isglupane (øvre).
Teltet ble slått opp i le for vinden.

Neste dag var været bedre og etappen ned til nedre Isglupen gikk lett. Da jeg var her i 2013 var det mye aktivitet i vatnet, nå var det helt dødt. Ikke et vak å se, kanskje den kalde sommeren kan være en forklaring? Ikke vet jeg. Vak eller ikke vak, noen kast tok vi, men fisk ble det ikke. Vi vurderte å ta ei natt her, men noen mørke skyer på himmelen fikk oss på andre tanker. Vi ruslet like så godt den siste biten tilbake til bilen. I det vi satt oss inn i bilen åpnet himmelen seg og på radioen meldte de om noen særdeles fuktige dager fremover. Perfekt timing med andre ord.

Nedre Isglupane.
Lite fisk å få.
Siste etappen ned til bilen.
Så var turen over.

Denne turen kan kort oppsummeres med, ett napp, en fisk og ett kilo. Ikke akkurat drømmefiske det, men kjekt at den ene ørreten som ble landet var såpass stor. At fjellfiske kan være krevende er jo ikke noe nytt, det er vel godt dokumentert her på bloggen. Min teori er at den kalde sommeren har gjort fisket tregt, det har hvert fall ikke noe med fiskerne å gjøre. Kremt.
Så er det bare å anbefale å ta en tur i Reinheimen. Mulighetene er utallige, og dette må da være noe av det beste norsk natur kan by på. Skal du fiske bør du ta med en 12 grams sølvblank spesial med røde prikker. Alle (de få) fiskene jeg har fått her, har stort sett vært på den.
God tur, skitt fiske og husk at det alltid er lov å runde vekten på ørreten oppover. Det er slik ei god fiskeskrøne blir til.

4 kommentarer:

  1. Nydelig natur! Kjempe innlegg og supre bilder. Frister med tur i dette området.
    Fin fisk :)

    SvarSlett
  2. Fantastiske bilder - som alltid. Grattis med storfisk. Har enda ikke besøkt Reinheimen, men det frister..... :-)

    SvarSlett
  3. Selvfølgelig flott rapport igjen. Flotte bilder. Grattis med kilos! Alltid moro. Selvsagt megamisunnelig! :)

    SvarSlett
  4. Flott rapport Anders. Gratulerer med flott ørret. Ble sulten av det bilde med ørret i panna...

    SvarSlett