torsdag 14. september 2017

Einunndalen

Når sommerens familietur skulle planlegges ble flere alternativ vurdert. Først var det aktuelt med en loffetur i Femundsmarka, så var tanken en padletur på Isteren eller Sølensjøen. Vi var også inne på tanken om en tur i Reinheimen og Tafjordfjella. Når man drar på tur med en liten kar under ett år, krever det litt mer planlegging enn vanlig, og det med sikkerhet blir plutselig litt mer viktig. Det var ikke aktuelt med en tur ut i tjukkeste villmarka denne sommeren. Einunndalen hadde jeg knappest hørt om tidligere, men da vi fikk et tips om å ta turen nettopp dit, tok det ikke lang tid før valget ble tatt. Dette er Norges lengste seterdal på hele 55 km, og så ut som et glimrende utgangspunkt for de som ønsker å oppleve flott natur som er relativt lett tilgjengelig. Her kan man kjøre langt til fjells og oppsøke flotte områder, uten å måtte gå så langt. Med andre ord, midt i blinken for oss. Bilen ble pakket full med bleier, barnemat og turutstyr. Nå var hele familien klar for tur.

Vi var som alltid spent på om fisket ville slå til.

Etter en lang kjøretur fra Sunnmøre, med et pitstop på Lesjaskog, parkerte vi ved en liten grusveg nordvest for Marsjøen. Herfra var det bare noen få kilometer å gå til et fjellvatn som så spennende ut på kartet. Om jeg noen gang har vært en lettpakker er hvert fall de tidene over nå, den sekken jeg hadde på ryggen nå var mildt sagt tung. Etter flere tunge bører på Nordkalotten med min Bergans Alpinist 130 liter sekk, sverget jeg at den aldri skulle tilbake på min rygg. Nå stod jeg her med samme sekken på ryggen, og den var stappfull. Sånn er det å bli familiefar, men heldigvis var det ikke lange biten å gå. Tormund var plassert i bæresele og det var ikke akkurat lett for Kathrine det heller, med han i bæreselen og sekk på ryggen. Men nok selvskryt. Da teltet endelig var oppe tok det ikke lang tid før fiskeutstyret ble montert, og etter hvert ble flere flotte matfisker landet. Kveldsmaten var sikret.

Klappet og klar for tur.
En som måtte få seg en liten kvil før vi startet.
Så var gjengen klar.
Rolig gange, mildt sagt.
Endelig fremme.
Leir etablert.
Klar for å fiske.
Alle var fornøyd med fangsten.

Det ble ikke mange timene med søvn. Mr T var ikke så gira på å ligge i egen sovepose, og måtte tilbringe mye av natten i soveposen til Kathrine. Vi ble også tatt litt på senga av hvor kjølig det ble på natten, det burde ikke være så overraskende med tanke på at vi befant oss ca 1100 meter over havet. For oss voksne var ikke dette noe problem, men for minstemann gjorde dette nok til at det var betraktelig mer fristende å ligge sammen med mamsen i hennes sovepose. Men lite søvn trenger ikke å være så negativt. Nå vi fikk med oss morgenen, da det gikk fra natt til dag, og man kunne høre og se hvordan naturen våknet til liv. Virkelig flott selv om man er litt trøtt i tryne. Alt dette gikk vi stort sett glipp av på våre tidligere turer, da likte vi best å purke til godt ut på formiddagen. Er dette første tegn på at vi har blitt voksen? Håper ikke det. Resten av dagen gikk med på fisking og kviling i lyngen. Egentlig ingen verdens ting, bare å ta det rolig, slik en ferie tross alt skal være. Når det gjelder fiskeriet var jeg, tro det eller ei, i kontakt med stor fisk. Største vil jeg anslå på kiloen, men den ville ikke på land denne gangen. Til tross for dette var det ikke problem å få nok fisk til maten. Før turen var vi litt bekymret for hvordan det skulle være med myggen her oppe, dette var heldigvis ingen problem. Myggoljen fikk ligge i sekken, og Tormund slapp noen ublide møter med blodsugerne. Han skal tids nok bli kjent med myggen, men kanskje litt i tidligste laget enda.

Litt trøtt i trynet, men klar for dagens fiskeøkt.
Så var storfisken på kroken.
Skuffelsen var til å ta og føle på hos far og sønn da storfisken ikke ville på land.
Lunsjpause i teltet.
Matfisken er sikret.
Hello mr trout.
Ikke så mye som skal til for å bli underholdt, litt lyng er mer enn nok.

Det ble ikke noe særlig mer søvn den andre natten heller. Vi hadde pakket med oss mat for fem dager, men bestemte oss for å gå tilbake til bilen i dag. Vi kunne helt sikkert fint klart noen dager til, men det fristet ikke akkurat når poden ikke var helt komfortabel med å ligge i egen sovepose enda.  Heldigvis hadde vi en plan B, den var å ta inn på ei lita fjellkoie ved Aursjøen på Lesja. Men først skulle resten av dagen nytes her, vi satt i teltåpningen å kunne nyte vår siste morgen her med fjellvatnet vår. Det var blikkstille og vi kunne se ørreten vake forsiktig på vatnet. Rett og slett reinspikka idyll. Selv om turen ble noe kortere enn planlagt, var vi veldig glad for at vi bestemte oss for å ta turen akkurat hit. Etter hvert pakket vi sammen og ruslet tilbake til bilen.

Morgenidyll.
Så var det på tide å pakke sammen utstyret og gå tilbake.
Pakkpose med brukte bleier. Blir en del vekt etterhvert det også.
Hit skal vi tilbake.
En velfortjent pause. Tormund sover som en stein. 
Så var vi straks nede. Her ser vi grusvegen vi parkerte ved.

Dette var virkelig et flott område, og vi vil garantert ta flere turer hit. Einunndalen er egentlig genial for tur med barn, og anbefales absolutt. Bare husk på at nettene kan bli ganske så hustrige, til og med midt på sommeren. Vi hadde jo håpet på flere turdager her, men vi ønsket ikke å trekke strikket for langt når vi hadde med Tormund på tur. Det skal tross alt være kjekt for alle, og vi hadde ingen prestisje i at turen skulle vare lengst mulig. Og selv om han ikke var så komfortabel med å sove i egen sovepose denne gangen, betyr det ikke at vi gir opp. Det skal nok bli en liten villmarking av han til slutt. Om han vil eller ikke. Smilefjes. Nå gledet vi oss til noen netter på ei lita fjellkoie. Det skulle ikke bli feil nå. To be continued.

2 kommentarer: